Jeg som aldri har kjent menn- Jacqueline Harpman

Fascinerende og fengslende fortelling

«For deg som liker bøker som setter i gang tankene, og pirrer nysgjerrigheten. En bok for deg som ikke liker dystopier.»

Tittel: Jeg som aldri har kjent menn
Forfatter: Jacqueline Harpman
Utgitt: 1995, Norsk utgave 2026
Sider: 214
Sjanger: Dystopi

Kjennetegn:

• Rolig men drivende fortelling
• Karakterdrevet livsløpsfortelling
• Filosofisk og tankevekkende
• Åpen og nysgjerrig
• Utforsker identitet, ensomhet og håp

Hva skjer med et menneske som aldri har lært hvordan det er å leve et normalt liv?
«Jeg som aldri har kjent menn» kom ut allerede i 1995, men ble nesten ikke solgt. Nå i 2026 går den som en farsott i sosiale medier. Og jeg kan godt forstå hvorfor. Har vi fått en moderne klassiker?

Fortellerstemmen «Veslejenta» holdes fanget i et bur dypt under jorden sammen med trettini andre kvinner. Hun var så liten da hun ble fanget, at hun ikke har noen minner fra livet før. Alle de andre kvinnene var voksne, men de har også begynt å glemme.

Plutselig en dag får de tilfeldigvis muligheten til å flykte.

Dette er en dyster, men håpefull dystopi. Det er grusomme scener og skjebner, men den unge jenta, «Veslejenta», holder både motet og boken oppe. Kanskje er det nettopp Veslejentas utgangspunkt som gjør at hun opplever det hele annerledes enn alle andre. Siden hun er den som forteller denne historien, får det konsekvenser for ganske mye i fortellingen.

Harpman forklarer overraskende lite om verden. Likevel savnet jeg aldri forklaringene. Historien gir akkurat nok informasjon til at nysgjerrigheten holdes levende, med utgangspunkt i Veslejentas opplevelser og inntrykk, og minner. Hun som ikke har kjent til annet, hva har hun å sammenligne med? En verden uten dyr blir for eksempel ikke utbrodert på annen måte enn at de aldri fanger dyr.

Fortellingen er karakterdrevet av et menneske som aldri har fått oppleve nærhet, men blitt traumatisert til aldri å røre andre. På grunn av alderen holdes hun på avstand fra de andre kvinnenes samtaler og følelser. Ingen ser nytten i å prøve å forklare eller lære henne noe.

Samtidig kommer hun i en alder hvor man naturlig begynner å utforske seg selv og verden rundt seg. Hva skal hun gjøre med alt hun opplever inni seg, og hva er normalt? Hun mangler tristheten og motløsheten til de andre som bare savner livet før, og etter hvert blir dette det som driver henne og boken videre. Og hun trives veldig godt i eget selskap, heldigvis. Hun lager sine egne hemmeligheter, og lærer seg å holde styr på tiden ved hjelp av pulsen.

Mangelen på følelser, beskrivelse av relasjoner og drama kan tilskrives fortellerstemmen. For hvor skal hun få slike tanker og begrep fra når hun aldri har lært om det? Jeg hadde forventet mye mer drama og intriger i et tett samfunn med 4o kvinner.

Boken gir ingen svar på det som dukker opp underveis, det nærmest normaliseres. Det er en bok om samhold og søsterskap, ensomhet og overlevelse. Boken utforsker også temaer som mening og lykke i livet.

Dette var en bok jeg ikke klarte legge fra meg, den pirrer nysgjerrigheten akkurat nok, uten å bli påtrengende.

Dette er en dystopi for deg som ikke liker å lese dystopier.